Venninner... Venner. Man har alltid hatt dem, og ingen ønsker å dø uten dem.
Hva er vennskap? Er det individuelt? Eller gjør man som meg, å gruppere dem? Jeg har venner jeg elsker, venner jeg er glad i, og venner jeg liker. Er alle andre rundt meg mine uvenner? Nei, de er jo ikke det. De er jo ingen ting.
I dag ble jeg fortalt at i ekte vennskap tråkker man ikke hverandre ned. Alle veit jo det, men har man satt verden på pause og virkelig satt seg ned og TENKT over det? 
Jeg vokste opp uten mine to første kategorier venner. Jeg elsket ingen, og var heller ikke glad i noen. De jeg likte var på en måte bare der. Venninne fikk jeg først da jeg gikk på ungdomsskolen. Mette, Beate, Guri... Jeg hadde lasseviss av falske venner rundt meg. Jeg var bra nok i fritia i den vesle bygda, men blei skrota så fort det kom andre i nærheten, eller når vi var på skolen.
Egentlig har jeg alltid hatt problemer med jenter. De rotter seg sammen, de er ekle, overlegne, mobbete og tvers igjennom falske. Tenkte egentlig ikke så mye over det - jeg hadde jo alltid dyra mine. Men jo, jeg har jo alltid savna det man leser om i bøker og ser på filmer. Den ultimate venninna.

Etter hvert som jeg blei eldre og flytta så har venninner kommet og gått. Den første jenta jeg overhode delte indre tanker med var Rita. Egentlig hadde jeg muligheten til å skaffe meg mange gode venninner, men jeg ante ikke åssen jeg skulle tilnærme meg dem. Mine sosiale antenner var underutvikla når det kom til jenter. Guttevenner har jeg for øvrig alltid hatt. Men, ettersom jeg hadde guttevenner så blei jeg uglesett blant jentene, og fikk slengbemerkninger som hore, lett på tråden og diverse annet. Til og med min egen mor hadde meninger om det. Det var vel ingen av dem som visste hvor gammel jeg faktisk var da jomfruhinna fløy... Jeg sier ikke at det var i går, men det skjedde mye seinere enn alle andre "visste".

Mye forandrer seg med åra. Man ser jo at dem som "alltid skulle holde sammen" ikke snakker med hverandre mer. Det er sjeldent at vennskap fra barndommen overlever. Jeg savner ingen venner fra gamle dager. Utenom Rita kanskje... Hadde mye morro vi. Kult å ha henne på facebook :-)

I dag ser jeg annerledes på ting. Mine sosiale antenner er ferdig utvikla, og jeg har venner av begge kjønn rundt meg. Hver eneste dag. Venner jeg liker, venner jeg er glad i, og venner jeg elsker. De jeg elsker har jeg full tillit til, jeg kan gi alt av meg selv hvis de skulle trenge dem, og de gir meg alt jeg kunne ønske meg :-) Likevel opplever jeg at venner noen ganger dolker meg i ryggen. DET gjør vondt det! "Je trudde faen meg je kjente'a..." Har sikkert tenkt det du også?? Åsså føler du deg lurt... Trist... Forbanna... Svikta... Og så kommer du over det og går videre i livet. 

Mine venner for dagen gjør at jeg føler meg som verdens heldigste menneske. Jeg sa det til Morten seinest i dag, da jeg åpna postkassa mens jeg snakka me'n på telefon. Den overraskende, hjemmelaga gaven jeg mottok av Tone i dag, fikk meg te å grine. Ja, hu hadde strikka en genser til ene hunden min. Og så? Jo: Hu brukte tid på å finne garn, farger og mønster. Da hu bestemte seg for å gjøre dette hadde hun MEG i sine tanker. Ettersom hun ville gjøre noe hyggelig for meg så betyr det at hun hadde POSITIVE tanker om meg. 
Jeg har antagelig vært inni det skjønne, blonde hodet mange ganger mens genseren tok form. Hu tenkte på meg da hu la den i en konvolutt, skreiv navnet mitt uttapå, og sendte den med posten. Hu tenkte sikkert på meg et par dager seinere: "Har hu fått den enda tro?" Uten at jeg har bedt om det, hatt behov for det, eller på annen måte uttrykt noe som helst, så har jeg altså OFTE vært inni hodet til Tone i det siste. Er DET kult eller? Ja, det er kult, og det er vakkert, og det er slike ting man skal ta med seg i hverdagen og leve lenge på. Fy flate - JEG er heldig jeg, som har alle dere venner rundt meg. Som elsker meg, er glad i meg, og liker meg. Dere som gjør at jeg selv kan føle meg perfekt. For, uten dere ville jeg vært... Ingenting! 

Kyss og klem - Harefrøkna deres :-) <3