I dag har jeg vært på rangel med Anka og Malin. Ja, ikke sånn rangel da, men hengt rundt på Gjøvik. Det vil si CC for det meste. Jeg er egentlig ikke veldig glad i kjøpesenter, men jeg skjønner jo at opplevelsen har mye med selskapet å gjøre. Er bare èn litt dårlig greie etter å ha tilbrakt dagen med Anka, er at hu overdriver så innmari. Når jeg trenger hjelp så er jeg evig takknemlig, og prøver så godt jeg kan å gi noe tebake. Men, når Anka trenger hjelp så overøser hu meg med gaver!! Jeg vil jo aldri klare å gi tilbake for all hjelp jeg har fått når hu da lissom skal takke for hjelpa med så mye bonuser. Hmm... Må finne en løsning på detta...

Midt oppi  all skrivinga iht barnevernsaker og sånt, så prøver jeg å skrive tekster. Hakke fått det bekrefta ennå, men det ser ut til at jeg skal på stand-up scena dagen før Morten fyller 50. Så, her går det i mange (dårlige) Morten-vitser om dagen. Jeg skakke være slem heller da, for det er jo meninga han skal få en god opplevelse av showet, men komikk handler jo mye om overdrivelse. Heldigvis er han hardhuda og tåler vanvittig mye av mine vitser rundt seg sjøl. Jeg har jo mye artig å fortelle om han og oss jeg egentlig... (Hvis Aud leser dette så veit jeg hu ler, fordi hu digger Morten-vitsene mine.)

Jeg har finni løsning på kjøkkenvegga i huset jeg pusser opp. Vi fjerna slik forferdelig fattigmannspanel, eller koreapanel som noen kaller det. Vi pussa, sparkla, pussa, vaska og grunna vegga. Så rulla vi på lim og hengte på tapet. Det gikk dass. Tapet er noe fordømt drit egentlig, særlig i hus som er så hjørneskakke at en sku tru det hadde vært jordskjelv. Det skrukker seg i hjørnene, det bobler, det kryper... Så nå gjør jeg kort prosess. Jeg kliner på bøttevis at sparkel og lager mønster eller noe på vegga. Kanskje jeg rett og slett bare skal lage puppe- og rumpemerker i sparkelen her og der sånn at jeg får litt struktur på veggen. Gleder meg vaffal til prosjektet - med eller uten pupp og ræv :-)

Dagens gode gjerning: Snakka med politi for noen

Dagens middag: Ikke en dritt.

Dagens ordtak: Livet er ikke sort-hvitt. Det er stort sett gråsoner med innslag av glade farger.

Dagens film: Norske byggeklosser med bl.a Rolf Wesenlund

Jeg går rundt her og venter på kylling ennå jeg. Påfuggelkylling. Trudde det sku komme no på søndag. Dem skal jo ruge i 28 dager. Men, kanskje hu la seg ned noen dager før egget ramla ut..? Hu kan da ikke ligge så lenge på tomme egg, eller? Har venta så spent så lenge at jeg byner å bli sliten i ventemuskelen kjenner jeg. Det må jo skje noe snart nå!

Hunden som er på ferie her, han Morris, er kastrert. I følge eieren. Han ble kastrert for halvannet år sia. Hunden altså. I følge eieren. Fiona her har flygetia si så det griner etter. Og han godeste Morris (nevnte jeg at han er kastrert?) peser, løper, snuser, piper, skriker, bjeffer, og jukker på absolutt alt og alle. Har aldri sett så gira hund noen jeg. Kastrert? Ja, omtrent like mye som rævva mi, tenker jeg.
Nå mangler det vel bare at Ronja skal ha flygetia nå så har vi det gående et par uker til. Kjempefint.

Er litt lei meg jeg. Synes det er trist at Robin Williams valgte å forlate verden vår. Det ekke alltid det er så kult å være rik og berømt, ha suksess og et, tilsynelatende, bra liv. Det må være tøft å ta en sånn avgjørelse. Men, man kan jo snu det litt på hue også. Han bestemte selv hvordan han skulle forlate oss. Det er ikke mange som kan det. Noen mener at det er veldig feigt å ta livet sitt. Feigt for hvem? Jeg veit om folk som mener at de lever i dag nettopp fordi de feiga ut...
Visste dere forresten at Paris Hilton tok helt av i en milelang twittermelding hvor hun hedrer, og legger ut om dødsfallet til Robbie Williams? Jeg hadde aldri turt å vise meg offentlig igjen etter en sånn megablemme!

Uansett da, så har verden mista en svært intelligent og underholdende sjel som vi nok vil huske med glede i lang lang tid framover. Good morning, Vietnam og Mrs. Doubtfire vil leve videre i uendelige tider. Og, jeg ser fram til å se filmene som er innspilt, men ikke sluppet enda.
Takk skal du ha, Robin, for latteren i Birdcage, dypheten i Good Will Hunting og leken i En natt på museet. R.I.P

Dagens film: Good Will Hunting

Dagens ordtak: Canada er som en loftsleilighet over et skikkelig party - sit; Robin Williams
                        Tror du Gud blir stein? Jeg tror det... Bare se på nebbdyret - sit; Robin Williams

Jeg trur avstand er en greie hos de fleste. Man er mer opptatt av nære ting enn de tinga som er litt lengre unna. Vaffal er jeg sånn. Det ekke dermed sagt at ute av øye er ute av sinn. Det er mer sånn at det får da være måte på hva man skal ta innover seg.
Ser det er en del som reagerer på den voldsomme oppstandelsen (ekke DET et rart ord å bruke egentlig? Oppstandelse. Ekke det en sånn Jesusting?), vaffal oppstyret rundt bikkja som blei skutt. 1000 fremmøtte med lys og greier. Trur kanskje at de som møtte fram ikke bodde så innmari langt unna, og de fleste av dem kanskje kjente hundeeieren eller er veldig glad i hunder. Da får man et nært forhold te sånne ting.
Åsså haru dem som har et stort hjerte og masse omtanke for menneskene i Israel/Palestina, Syria osv. De mener kanskje at en skutt hund er helt bak mål fordi menneskeliv som går tapt i krig er mye mer viktig.

Hvem bestemmer at det vi føler skal være viktig, eller rettere sagt riktig? Finnes det regler på hva som er rett og galt innen følelser? Jeg har lyst til å tenke og føle det som er naturlig for meg - uansett hvor politisk ukorrekt det er. Bikkja befant seg i Norge. Jeg er et hundemenneske. Jeg føler den greia ganske nær.
Jeg kjenner ikke verken palestinere eller syriere, jeg kjenner ikke en gang svensker som sloss mot brannen. Så jeg driter i det! Hvem skal fortelle meg at jeg tenker feil? At jeg føler feil? Hvem skal gni inn i trynet mitt at mennesker er mye mer viktig enn hund? Hvem er moralens vokter her?

Hvis det skjer triste ting med mine venner så blir jeg helt i fra meg, og overveldet, nedslått og lei meg pga et lass av følelser. Og tanker. Hvis det skjer noe med venna te naboen, som jeg egentlig ikke kjenner så godt, så driter jeg faktisk en lang marsj i det! Hvis det skjer noe fælt med dyra mine (Gud forby) eller dyra te venna mine (Gud forby) så går jeg i gølvet av sorg., Men hvis jeg leser om at noen, jeg overhode ikke kjenner har kjørt seg ihjæl, ja så driter jeg faktisk i det.
Er jeg den eneste som er så brutalt kald? Eller er jeg en av få som faktisk tør være ærlig på mine følelser og tanker uansett hvor politisk ukorrekt det er? Er det ego av meg å ikke bry meg om annet enn det som er nært meg? Kan jeg forlange at samfunnet skal tenker på meg, ha sympati med meg og trøste meg fordi jeg opplever fæle triste ting? Nei jeg synes ikke jeg kan det.

Jeg trukke folk som tar innover seg all verdens kriger, sorger og traumer egentlig har det kjempebra. Det må være fryktelig vanskelig å unne seg noe godt selv. Vaffal i forhold til den verden vi lever i i dag. Jeg sier ikke at jeg ikke respekterer dem. Faktisk beundrer jeg dem den utrolige omfangen de har for andre. Men, jeg klarer ikke å ta sånt innover meg. Jeg overdriver kanskje littegranne her, for å statuere poengene mine. Jeg ekke heeelt kald., Jeg driter jo ikke i ting. Jeg har føelser for barn, dyr, og generelt de svake i samfunnet, men jeg lar det ikke ødelegge hverdagen min. Jeg synes ting er trist, men lar det ikke gnage meg. Jeg setter heller ikke den ene triste tingen opp mot en annen, at det og det er mer verdt min sympati enn andre ting.

Èn fjern ting som faktisk gikk VELDIG inn på meg, og som jeg har brukt MYE følelser på er 9/11. Og jeg husker da jeg var lita, da den Alexander Kielland plattformen gitt te helvete - det synes jeg var fæle greier. Og jeg kjenner jeg har følelser når jeg leser om 2. verdenskrig og om Titanic. Men, jeg lever lykkelig videre nettopp fordi det ekke MEG eller MITT lissom.. Og, da vi holdt på å kjøre oss kvakk ihjæl for ei stund sia så blei jeg faktisk enda mer politisk ukorrekt og ego. Jeg har begynt å ta enda mer vare på MEG, MITT og MINE.
De som kjenner meg omtaler meg, spesielt, med to ord som går igjen. Snill og omsorgsfull. Er jeg likevel ikke snill og omsorgsfull bare fordi jeg ikke klarer å framkalle følelser for noe som skjer veldig fjernt fra meg? Min farmor og pappa har lært meg noe jeg ser på som den viktigste ting her i livet, noe Paasche Aasen også skjønte:
LÆR DEG Å ELSKE DE NÆRE TING

Joa, vi driv fortsatt uti Fall om dagen, og det blir vi nok gjøren framover også. Morten reiser te by'n i mårra, men jeg klarer vel å få svingt meg rundt litt på egen hånd, tenker jeg.
Går fine turer med hundene på eftan. Det vil si, jeg går tur med hundene mens Morten flyr rundt og plukker bær. Blåbær og villbring. Jeg plukka kvota mi med bær i ungdommen, så jeg setter meg heller og pisser på'n. Ja, ikke der som Morten plukker altså.

Vaffal, så prøver jeg å få tatt bilder av hundene på disse tura våre. Men, det er jo ikke mulig å få med alle på ett og samma bilde. Og sku jeg nå være så heldig å få te det, så kan du være sikker på at bildet enten er sjåmete, el halvparten av bikkjene snur rævva te kamera. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at hundene våre er i veldig god form. At dessa bittesmå beina te de minste kan gå så langt så fort er helt fantastisk.

Bonita er jo noe for seg sjøl. Hu er, sånn innerst inne, en sånn fryktinngytende blodtørstig killer dog med utbredt jaktinstinkt og nedleggelsesfakter. Kjempen, av en Chihuahua på 2 kilo, fant ut at hu sku på æljjakt i dag. Hu tok sporet hu og borte blei a. Vi hørte noe voldsomt te rabalder i skauen. Vi så trærne lee seg. Vi hørte kvister knakk. Ja du verden så mye i hørte altså. Vi regna jo med at det var en kjempediger bjørn på 400 kilo som var på veg ut av skogen, men det var bare Bonita. Hu hadde nok nedlagt byttet sitt, rekki å avliva det, flådd det og "sløya" det, for hu kom bærenes på ei æljtå i kjeften. Jada, jeg veit at ælj ikke har tær. men det veit ikke Bonita. Hu var vaffal det stolteste du kan tenke deg.

Tåa (eller kloven da som det heter) var jo nesten like diger som bikkja, men hu bar den flere kilometer tebake til bilen. Sku jo ha med byttet sitt hjem! Jeg synes hu kunne tatt med hele æljen egentlig jeg da men...
Ja, jeg skriver bare tull. Men ja, Bonita fant en elgklov hu bar med hele vegen altså.

Dagens gode gjerning: Hjelpe meg sjøl...?

Dagens middag: Herpa hjortebiff med grønnsaker og poteter. Altså, jeg delte hjortebiffen i små biter, bruna de i panna og lot de trekke noen minutter oppi den beste viltsausen jeg noen gang har klart å lage.

Dagens ordtak: En god skytter trenger ikke være noen god jeger, men en dårlig skytter bli aldri noen god jeger.

Dagens film: Shanghai Knights med bl.a Owen (Cunningham) Wilson

Har eti meg forderva! Har skikkelig vondt ikke bare i magan, men i alt mellom dåsa og puppa, og i ryggen med. Overspising er rett og slett smertefullt. Jada, snakk te meg om fornuft, karakter, konsekvenser bla bla bla. Jeg er glad i mat, men i kveld blei jeg litt for glad i'n. Har forresten alltid likt meg på China Garden på Gjøvik. De har GOD mat og bra porsjoner til en billig penge. Ekke noe rart maten er rimelig der egentlig, for man trenger jo også penger til legevakta etterpå for pumping...

Dere skjønte kanskje at vi har kjøpt oss en halvgammal Merc. Litt rart det der i grunnen. Morten hakke kjøpt seg igjen bil etter runddansen med BMW n, og jeg har lissom gått og lurt fælt på Alfa'n, om jeg skal bytte motor el selge den te noen som har bedre tid til å bytte motor. Mye fram og tebake. Ettersom ting ikke skjer så blir den derfor stående og sakte men sikkert råtne. Regner med at den snart havner i Hunndalen for motorbytte. Vaffal har vi sitti oppi bøgda her et par måneder da, uten bil. Jon og Anka har stilt opp og lånt bort bil i hytt og pine te oss, men det skakke være sånn, å leve på andre i lengden heller.
Tim-Adrian fikk seg derfor en overraskelse da jeg sa jeg hadde kjøpt bil. Han foreslo både Volvo, Mondeo, Alfa og Chevrolet. Så jeg sa at bilen er IKKE typisk meg, og da kom forslaget Mercedes raskt fram.

For å feire nybilen dro Morten og jeg te Gjøvik.
Der slo vi på stortromma og kjøpte skikkelig kul styling te bilen. Se!!! Knallblå ventilhetter!! :-))

Vi har besøk for tia, av en kjekk kar av rasen Keeshond som heter Morris. Han er på tunet på ferie. Ser ut til å trives bra egentlig. Bittelitt stressa i begynnelsen, men allerede nå, etter bare et døgn, har han b'ynt å slå seg te ro. Han er veldig leken, oppvakt og nysgjerrig. Phoebe synes nok det er greit at det er noen her på hennes egen størrelse igjen, men samtidig er hun litt for gammel i forhold til Morris sine lekelyster. Uansett, han er en utrolig flott fyr med et ansikt som minner veldig om en vaskebjørn.
 Han burde egentlig hett Raccoon :-)

Dagens gode gjerning: Ingen ting.. Faktisk har jeg svikta noen i dag...

Dagens middag: Vårrull til forrett og biff stroganoff

Dagen ordtak: Bedre buken sprengt enn maten slengt.

Dagens film: Virus med bl.a Jamie Lee Curtis

Jeg trudde det var tirsdag. I hele går. Derfor var det lissom onsdag for meg i dag. Og, i mårra ere onsdag. Igjen.. Ekke enkelt det der altså. Litt sliten oppi topplokket for tia. Er mye å tenke på, og mye som skal bestemmes og årnes. Tok den tunge avgjørelsen i dag og bestemte at jeg kommer ikke te å årne noe bursdaggreier te Morten. Ja greit, han blir 50 bare èn gang, men det funker så dårlig å ta en megafeiring på det nå. Vi har derfor bestemt at det blir en satans hæla-i-taket-feiring om 2 år i stedet, for da blir Morten og jeg 100 år tesammen.

Jeg sliter no sikkelig med å bli kvitt no av meg sjøl. Sånn ca 5 kilo. Åffer ere så innmari vanskelig å få te det? Om jeg jogger? Ja, DET sku man likt å se du! Styrketrening? Yup. Mental. Driver jeg med noen form for fysisk aktivitet? Nope. Har jeg lagt om kostholdet? Nope. Men, jeg har gått ned fra 2 til 1 is om dagen. Hver dag går jeg på vekta i håp om at jeg plutselig skal ha mista 5 kilo, og jeg blir like skuffa hver gang. Må jeg virkelig gjøre en innsats for å få det te? Kanskje det hjelper å bare planlegge dagens middag bedre. Mener ikke i forhold til hva vi spiser, for vi er flinke å spise både variert og sunt. Sånn bortsett fra at vi lar all mat svømme i saus da... nei, jeg mener å planlegge middagen på den måten at vi kan spise den f.eks kl 18 på eftan i stedet for kl 23 om kvelden.

Bror min slit litt for tia han og. Han har innreda det mest perfekte ungkarshølet ever! Reiv stua og laga DET hjemmekinorommet, og har bygd seg svær drømmegarasje med snekkerverksted. Og nå har'n finni seg dame!!! Og hu savner nok sikkert noe de fleste hus har - nemlig stue. Og møbler...

I går var Morten og jeg nedi Dokka for å handle. Vi kom hjem med bl.a en sekk hundemat, en tube sparkel, en liter frostvæske, dopapir, en Mercedes, 2 liter melk og kattemat.
Yup. For kattene må jo ha mat :-))


Dagens gode gjerning: Lot en hund komme til oss på en ukes ferie.

Dagens middag: Pølse med  lefse og potetsalat

Dagens ordtak: Hvorfor spise sjokolade? Man kan like gjerne bare smøre den rett på hoftene...

Dagens film: Charlie og sjokoladefabrikken med bl.a Johnny (John Christopher) Depp II

Da har man skifta negllakken fra knallgrønn te royal blue.

Yup. Kult som bare pokker. Ellers i dag har det vært mye kontorarbeid. Hatt vaffellunsj (Morten steikte vafler i dag, og det funka egentlig veldig bra), sett litt på TV, hatt mer kontorarbeid, sovet litt, børsta hunder, mer kontorarbeid. Helt grei dag med tanke på at regnet høljer ned.

Morten har spurt meg mange ganger om jeg vil spille Monopol. Jeg forklarer han, gang på gang, at jeg spiller ikke monopol. Åffer ikke? Fordi jeg blir så sinna når jeg taper penger. Gjøkke noe at det er lissompenger. Jeg bare liker IKKE å tape penger. Hvis jeg skal spille Monopol så må det være på mine premisser, og med mine regler. Som gjerne blir til underveis. Plutselig arver jeg en skikkelig feit bankkonto på Cayman Islands og blir aldri blakk. For de pengene kjøper jeg meg et bystyre og sørger for å ta motpartens hus pga ubetalt eiendomsskatt. Jeg kjøper fengselet og sørger for at motparten aldri kommer ut igjen. Jeg starter til og med krig mellom Pilestredet og Slemmestad og utraderer hele jævla bydelen. Jeg tauer inn bilen hans fordi det ekke betalt årsavgift på den, og jeg tar lighteren og tenner i hotellene. Hadde du ville spilt Monopol med meg lissom?

Nå har lille Pia min påfugl liggi 3 uker. Etter min beregning ere att ei uke til klekking. Mener, hu kanke ha giddi å liggi der så lenge uten at det er kylling i egget? Eller egga... Aner ikke hvor mange. Vent da, så skal jeg google... Se der ja. 3-5 egg legger'em. Paco cristatus heter'em på lattinsk. Kan bli 25 år gamle... Kroppslengde... DET må være feil. 2,3 meter står det. Ha ha ha ha... Man skal virkelig ha en utrolig flott prakthane for i det hele tatt få den lengden i halefjær, men kroppslengde da gitt... Ler og ler. Apropos hane. Han godeste hanen vi kjøpte i vår, han Patcho, han som antageligvis var den sctøggeste hanen han hadde, er nå bare skyggen av seg sjøl. Han ekke så gammal som han mannen sa. For nå har'n mista hver eneste fjør. Han er enda stussligere enn høna jo, der'n spankulerer rundt. Uten stjert. Men, du verden så flott han kommer til å bli når alt sammen vokser ut igjen. DA blir'n vakker da, tenker jeg :-) (Bildet er av høne altså, ikke hane)

Dagens gode gjerning: Barnevernsaker

Dagens middag: Sommerkoteletter med potetsalat

Dagens ordtak: Penger er som møkk. De gjør nytta si kun når de er spredd.

Dagens film: Mad Money med bl.a Diane Keaton

Hvorfor det er så sjeldne blogginnlegg? Joo... Det har med et merkelig døgnrytme å gjøre, eller mer en ond sirkel, kanskje. Vi står opp. Årner litt hjemme. Jobber med bv-sakr. Drar til Fall og pusser opp 3-4 timer. Drar hjem. Pusler og årner. Klarer ikke å få i oss middag før nærmere 23 om kveldene (da i selskap med Tom Barnaby i Midsomer). Så ere i seng. Prøve å sove, men lytter til alt fra snorking til bjelleklang. Bjelleklangen er IKKE fra Morten, bare så det er sagt, det er fra noen sauer som ikke har noe her å gjøre. Når jeg endelig har sovna er klokka langt på mårran. Så ere igang igjen.

Tenkte på ferie. Sånn ferieferie altså. Morten hakke sagt noe, men jeg trur han savner å reise på ferie. Jeg å ha lyst til å reise på ferietur, men ikke sånn kjempemega lyst egentlig. Jeg har det veldig bra hjemme. Og i nærområdet. Morten og jeg var på en måte på ferietur for 4 år sia. Biltur te Senja og hjematt.. Det var kjempefint. Utrolig hvor mye man får se når man biler rundt i landet. Men,, jeg husker jeg var veldig glad da vi kom hjem. PHU lissom..."Ja, jeg overlevde" - DEN følelsen lissom. Jeg vil til Skottland, men jeg tøkke reise. Jeg hakke flydd på lenge, så jeg veit ikke om jeg får panikkanfall. Så, i stedet for å prøvde, for kanskje å feile, så lar jeg være... Feig? Ja. Men, jeg innrømmer det også gjerne. Når det kommer til panikkangsten min så feiger jeg veldig ut. Ofte. Bare dt å ta en svensketur er blitt kjempevanskelig for meg ettersom de stadig bygger tunneler man må gjennom Tunneler og jeg ekke venner. Og ikke jeg og heiser. og ikke jeg og båt, trikk, tog, buss... Ikke meg og store kjøpesentre heller. For ikke å snakke om å bli sittende i rushtrafikk. Faktisk er det å bare kjøre noen te Gardermoen flyplass et stort problem for meg. Det er noe med veganlegget der... eller noe, som gjør at jeg friker ut.
Jeg savner alt jeg kunne gjør før... Er vondt å leve med stengsler i alle bauger og kanter. Men, som sagt, synes jeg synd på Morten min som antagelig forsaker MYE gøy pga meg...

Ca en uke igjen til påfugleeggklekking. Spennende.

Fiona har løpetid og skal få besøk av en herremann fra Dokka over helgen Det blir åsså veldig spennende. Venninna mi har nettopp hatt tispa si i sprang, så det blir artig å følge med på. Vesletuppa vår har lagt seg på egg igjen, og Morten er fryktelig masete om dagen, men jeg har fortalt han at jeg ruger IKKE!

Dagens gode gjerning: Sakspapirer.

Dagens middag: Svinefilèt med fløtepottiser og salat

Dagens ordtak: Angst har alltid vært veldig  livsbekreftende, og dagens mest livsdugelige mennesker er kanskje de som kalle nevrotiske.

Dagens film: Nei, serie over 14 år: Midsomer Murders med John Nettles. (Jada, jeg veit at serien fortsatt holder på, og med en annen DCI, nemlig Neil Dudgeon som John Barnaby.)