Jeg trur avstand er en greie hos de fleste. Man er mer opptatt av nære ting enn de tinga som er litt lengre unna. Vaffal er jeg sånn. Det ekke dermed sagt at ute av øye er ute av sinn. Det er mer sånn at det får da være måte på hva man skal ta innover seg.
Ser det er en del som reagerer på den voldsomme oppstandelsen (ekke DET et rart ord å bruke egentlig? Oppstandelse. Ekke det en sånn Jesusting?), vaffal oppstyret rundt bikkja som blei skutt. 1000 fremmøtte med lys og greier. Trur kanskje at de som møtte fram ikke bodde så innmari langt unna, og de fleste av dem kanskje kjente hundeeieren eller er veldig glad i hunder. Da får man et nært forhold te sånne ting.
Åsså haru dem som har et stort hjerte og masse omtanke for menneskene i Israel/Palestina, Syria osv. De mener kanskje at en skutt hund er helt bak mål fordi menneskeliv som går tapt i krig er mye mer viktig.

Hvem bestemmer at det vi føler skal være viktig, eller rettere sagt riktig? Finnes det regler på hva som er rett og galt innen følelser? Jeg har lyst til å tenke og føle det som er naturlig for meg - uansett hvor politisk ukorrekt det er. Bikkja befant seg i Norge. Jeg er et hundemenneske. Jeg føler den greia ganske nær.
Jeg kjenner ikke verken palestinere eller syriere, jeg kjenner ikke en gang svensker som sloss mot brannen. Så jeg driter i det! Hvem skal fortelle meg at jeg tenker feil? At jeg føler feil? Hvem skal gni inn i trynet mitt at mennesker er mye mer viktig enn hund? Hvem er moralens vokter her?

Hvis det skjer triste ting med mine venner så blir jeg helt i fra meg, og overveldet, nedslått og lei meg pga et lass av følelser. Og tanker. Hvis det skjer noe med venna te naboen, som jeg egentlig ikke kjenner så godt, så driter jeg faktisk en lang marsj i det! Hvis det skjer noe fælt med dyra mine (Gud forby) eller dyra te venna mine (Gud forby) så går jeg i gølvet av sorg., Men hvis jeg leser om at noen, jeg overhode ikke kjenner har kjørt seg ihjæl, ja så driter jeg faktisk i det.
Er jeg den eneste som er så brutalt kald? Eller er jeg en av få som faktisk tør være ærlig på mine følelser og tanker uansett hvor politisk ukorrekt det er? Er det ego av meg å ikke bry meg om annet enn det som er nært meg? Kan jeg forlange at samfunnet skal tenker på meg, ha sympati med meg og trøste meg fordi jeg opplever fæle triste ting? Nei jeg synes ikke jeg kan det.

Jeg trukke folk som tar innover seg all verdens kriger, sorger og traumer egentlig har det kjempebra. Det må være fryktelig vanskelig å unne seg noe godt selv. Vaffal i forhold til den verden vi lever i i dag. Jeg sier ikke at jeg ikke respekterer dem. Faktisk beundrer jeg dem den utrolige omfangen de har for andre. Men, jeg klarer ikke å ta sånt innover meg. Jeg overdriver kanskje littegranne her, for å statuere poengene mine. Jeg ekke heeelt kald., Jeg driter jo ikke i ting. Jeg har føelser for barn, dyr, og generelt de svake i samfunnet, men jeg lar det ikke ødelegge hverdagen min. Jeg synes ting er trist, men lar det ikke gnage meg. Jeg setter heller ikke den ene triste tingen opp mot en annen, at det og det er mer verdt min sympati enn andre ting.

Èn fjern ting som faktisk gikk VELDIG inn på meg, og som jeg har brukt MYE følelser på er 9/11. Og jeg husker da jeg var lita, da den Alexander Kielland plattformen gitt te helvete - det synes jeg var fæle greier. Og jeg kjenner jeg har følelser når jeg leser om 2. verdenskrig og om Titanic. Men, jeg lever lykkelig videre nettopp fordi det ekke MEG eller MITT lissom.. Og, da vi holdt på å kjøre oss kvakk ihjæl for ei stund sia så blei jeg faktisk enda mer politisk ukorrekt og ego. Jeg har begynt å ta enda mer vare på MEG, MITT og MINE.
De som kjenner meg omtaler meg, spesielt, med to ord som går igjen. Snill og omsorgsfull. Er jeg likevel ikke snill og omsorgsfull bare fordi jeg ikke klarer å framkalle følelser for noe som skjer veldig fjernt fra meg? Min farmor og pappa har lært meg noe jeg ser på som den viktigste ting her i livet, noe Paasche Aasen også skjønte:
LÆR DEG Å ELSKE DE NÆRE TING