I dag har jeg opplevd noe fryktelig trist. Jeg har mista min beste venn. Kanskje det ikke var min beste venn likkavæl ettersom det gikk som det gikk, men jeg har følt, og trudd, at hu var det.
Jeg blei tatt imot av henne og familiens hennes med åpne armer for 2,5 år sia. Sjøl om avstanden har hindra oss i daglig omgang, har vi jo brukt telefonen. Og ja, dem har vært her, og jeg har vært ganske mye der. Jeg kalte hu lillesøster, og jeg kalte moren hennes for mamsen. Jeg blei veldig engasjert i, og glad i unga hennes.. Prøvde å være der for henne både i gode og onde dager, slik det er meininga en venn skal være. Morten har åsså vært gla i dem, og jeg vakke den eneste som omtalte Morten som "Morten min".
Det føles nesten som om vi har gjort det meste sammen, hu og jeg. Ledd sammen, grått sammen, vært redde sammen, festa sammen... og da hu mista far sin i fjor så følte jeg sjøl en stor sorg, som om jeg åsså hadde mista et familiemedlem...

En tredjeperson dukka opp - ei venninne av henne. Det blei snart en blanding av Falcon Crest og Dynastiet. Intriger, løgner, beskyldninger. Jeg, som den gode vennen jeg var, spilte falsk overfor tredjepersonen fordi venninna mi trengte å komme til bunns i all dritten som plutselig lå og fløt på overflata. Den store taperen blei meg det, gitt. Dette til tross for at jeg sa til dem begge at de burde sette seg ned og ta en lang prat, og finne ut av vennskapet sitt. Nå er det jeg som er den store stygge ulven, og har jugi og er falsk. Ja, jeg har både jugi og vært falsk, men ikke mot venninna mi. Kun mot tredjepersonen, for å være snill mot venninna mi.
Det verste er likkavæl ikke å miste hu, men å faktisk bli beskyldt for ting jeg aldri har gjort. Sparket under beltestedet kom som the grand finale da hu i tillegg får slengt i trynet på meg at far hennes aldri hadde bedt meg om å ta vare på familien... noe jeg lovde han rett før han døde... DEN var hard å få!

I dag har jeg opplevd noe utrolig vakkert, rørende og fantastisk. Et vennepar av meg og Morten kommer for å delta i konfirmasjonen til Tim-Adrian. Det er så mange som (unnskyld uttrykket) gir blanke faen i den store dagen, og jeg er lei meg på hans vegne. Faktisk sliter jeg veldig med det. Uansett da, så snakka jeg med Aud på telefonen i efta, og fortalte om situasjonen. Hu, og Stein, var kjappe som lynet med å si at DE vil gjerne feire dagen sammen med Tim-Adrian. Dette til tross for at det blei kort varsel. Da falt Helene sammen da, og gråter gjør jeg enda...
Verden er full av snille mennesker, men jeg er overbevist om at JEG er omringa av de snilleste av dem :-)

Dagens gode gjerning: Kjøre handleposen til Anka hjem til hu, og få EU godkjent volvo'n til Jon.

Dagens middag: Pølse og stappe

Dagens ordtak: Kjærlighet kan dø av sannhet - vennskap kan dø av løgn

Dagens film: Thelma & Louise med bl.a Susan Sarandon